My so-called life...

Torsdag 6 desember 2007. Dag 8 Varadero/Cienfuegos/Trinidad/Santa Clara.

Etter å ha løpt shutteltraffikk inn og ut av det flislagte-rommet hele natta vurderer jeg sterkt å bli hjemme. Siden søs er redd for å bli smittet og derfor sier det kanskje er best om jeg blir igjen, går det en faen i meg og jeg bestemmer meg for å bli med. Turen koster meg faktisk 89 pesos.

Det går overraskende bra. Vi har fått verdens minste minibuss og jeg sitter med knærne under haka over høyre bakhjul. Vi kjører forbi en kjempekrabbe som alle snakker om men som jeg aldri ser... Like etter ett stort sykkelmonument som jeg ikke får med meg... Bortsett fra en liten tissepause på en kafè er Cienfuegos første stoppet. Ei god tre-timersøkt senere. Vi stopper ved Parque Martì.

Cienfuegos er hovedstaden i provinsen med samme navn. Det er en viktig by i cubansk historie. Det er en vakker havneby som i kolonitiden fikk det fortjente navnet "Pearl of the South". Byen het først Ferdinanda de Jagua men ble senere oppkalt etter Cubas daværende guvernør, Don Josè Cienfuegos. I 1957 gjorde en gruppe marineoffiserer opprør sammen med Fidels geriljatropper og tok makten over sin egen millitærbase i området. Det hele ble kortvarig da president Batista med hjelp av amerikanske bombefly nedkjempet oppstanden og henrettet alle opprørerne. Tilbake til Parque Martì. Det sentrale torg i Cienfuegos med en stor statue av frihetshelten og nasjonaldikteren Josè Martì som ble drept i 1895 under andre uavhengihetskrig. Turguiden vår heter William og han har gitt oss beskjed om å innfinne oss på bussen klokka kvart på elleve så vi kan fortsette vår ferd mot Trinidad.

William forteller oss at dagen idag, 6 desember feires i alle skolene på Cuba fordi det er fem år siden den lille gutten( jeg husker uheldigvis ikke navnet hans og kommer ikke på nettet for å sjekke) kom tilbake til Cuba etter at han og hans mor prøvde å flykte til USA ved å svømme over Floridastredet. Hans mor dør men gutten får hjelp av delfiner og blir tilslutt reddet av fiskere. Vi kjører forbi forskjellige plantasjer. Sukker, banan, mango, ris, eucalyptus og appelsiner er noen av dem. William forteller at mange barn på Cuba går på skole morgen og kveld og jobber på plantasjene på dagtid. Han forteller videre om religion. At innbyggerene på Cuba var veldig forvirret under og etter revolusjonen når det kom til religion. Noen mente at kommunisme og religion ikke hørte sammen. Fidel bestemte seg for å gjøre noe med dette og i 1998 inviterte han selveste pave Johannes Paul den 2 til Havana. Han kom og sakte men sikkert blomstret religionene opp igjen i landet. Katolismen og Santeria er de to største religionene. Santeria er en religion basert på afrikansk historie og er stort sett det eneste slavene i sin tid trykket til sitt bryst og tok med seg til Cuba. Den er derfor utrolig viktig for afrocubanerene. Begge religionene har avgreninger i flere retninger og fletter seg også inn i hverandre.
Vi trenger litt mer historie folkens! :

I ca år 1100 slår Taìno-folket, som kommer fra det som nå kalles Den Dominikanske Republikk, seg ned på Cuba. I 1492 oppdager de Christofer Columbus, som har seilt feil på sin ferd til India (derav blir de kalt de Vest Indiske øyer). I 1511-1514 erobrer Pànfilo Narvàez og Diego Velàsquez Cuba. De første byene grunnlegges som f. eks Santiago de Cuba som også fungerer som landets hovedstad. 1600-tallet gjør sitt inntog og mange indianere dør av sykdommer spanjolene har tatt med seg. Dette fører til at spanjolene begynner å hente slaver fra Afrika. Havana blir hovedstaden på Cuba i 1607 isteden for Santiago de Cuba. I 1762 besetter England Cuba i 10 måneder og bryter Spanias handelsmonopol. I 1812 gjør slavene sitt første opprør. Opprøret slåes ned. I 1848 slåes enda ett slaveopprør ned. Tusener drepes. En tidligere spansk offiser prøver tre ganger å gjøre Cuba amerikansk, men mislykkes. I 1880 oppheves slaveriet på øya. Dikteren og frihetshelten Josè Martì som tidligere nevnt, grunnlegger Det revolusjonære cubanske partiet i Florida i1892. 1902 er det formelle året for Cubas uavhengighet.

Så skal dere få litt info som fikk meg til å heve øyenbrynene ett par hakk...: USA får flåtebasen Guantànamo i 1903!! De neste årene griper stadig amerikanerene militært inn mot det som kalles "intern uro". Gerardo Machado til president og fungerer snart som en diktator i 1925. I 1933 følger ett militærkupp. Fulgencio Batista og hans folk kommer for første gang til makten. Batista blir ny president i 1940, men taper valget fire år senere. Landet får en ny forfatning. I 1952 iscenesetter Batista ett kupp og setter forfatningen ut av funksjon. Under ledelse av Fidel Castro angripes Moncada-kasernen i Santiago de Cuba i 1953, men angrepet mislyktes. Batista løslater Castro i 1955, som reiser i eksil til Mexico. Der treffer han den unge lovende argentinske legen Ernesto "Che" Guevara. Sammen med 82 andre revolusjonære seiler Castro til Cuba året etter om bord på "Grandma". Bare noen få klarer å lure seg unna Batista tropper. De overlevende planlegger geriljakrig fra Sierra Maestra. To år senere seirer Catros styrker. Bønder, studenter, kvinner og militærdesertører kjemper sammen i Castros rebell-styrker for å bedre sine fattige og uakseptable kår og vinner over Batistas menn! Januar 1959 flykter Batista fra Havana og Cuba. I 1960 nasjonaliserer Cuba amerikanske firmaer. Washington svarer med boicott av Cuba.

Vi har nådd 1960 og Trinidad. Herlig sjøluft og trange gater men ufattelig varmt. UNESCO erklærte i 1988 at byen og dens omegn har verdenshistorisk betydning på grunn av sin fortid. Regjeringen har fredet byen, noe som gjør at den er bedre bevart enn de fleste andre byer på øya. Den har mye historie knyttet til koloniseringen. Sukker og brennevinsindustrien ga storhetstid i Trinidad. Kulturell rikdom som musikk, teater, aviser og dans kom i kjølevannet av dette. Men deltagelse i uavhengighetskrigene var det som skulle til for å knekke Trinidads økonomiske sikkerhet mot slutten av 1800-tallet. Sukkerindustrien ble flyttet til andre deler av øya og det kostet byen dyrt. Ironisk nok er det byens vanskeligstilte økonomi som har gjort Trinidad til den kulturperlen den er idag, da man ikke hadde råd til å utvikle byen og bygge nytt under den økonomiske nedturen, som varte frem til revolusjonen i 1959.
Vi vandrer i gatene. Besøker en cubaner som håndruller sigarer og selger til ivrige turister. Ei jente på kanskje 12-13 år følger etter meg og ber meg om dollars. Jeg sier jeg ikke har dollar og gir henne 5 pesos convertibles. Hun blir glad, men gir seg ikke. Før jeg kommer meg videre inn på restauranten for å spise lunsj har hun bedt om å få t-skjorta mi, capsen min, shortsen min, skoene mine og øredobbene mine. Jeg føler meg råtten... Selv om jeg ga henne ytterligere 5 pesos. Tenk hvor sårt de trenger klær.. Og jeg som har så mye!! Jeg skal ta med masse ekstra å gi bort neste gang jeg kommer!

En herlig lunsj senere (kjøtt, kylling, salat, ris og bønner!! Same same...) og vi kjemper oss inn på bussen igjen.

Historieleksjon no. 2 på veien mot Santa Clara:

I 1961 går USA-støttede eksilcubanere i land ved Grisebukta, men invasjonen mislykkes. Fidel Castro erklærer seg som sosialist og begynner å innføre en marxisistisk republikk med støtte fra Sovjetunionen. I året 1962 kommer den store Cuba-krisen. Sovjetunionen plasserer raketter med atomstridshoder på Cuba. Verden er på randen av tredje verdenskrig og USA innfører totalforbud mot all handel med Cuba. I 1963 medfører en ny landbruksreform at bare små landbruk får bli i private hender. I tiden mellom 1964 og 1967 ekskluderes Cuba fra OAS (Organisasjonen av amerikanske stater) og står dermed aleine i Latin-Amerika. Bare Mexico opprettholder forbindelser til Cuba. De revolusjonære partiene slutter seg sammen i PCC, Partido Comunista de Cuba, som er landets eneste parti. Che Guevara sier fra seg jobben som industriminister og drar avsted for å utkjempe geriljakrig. Revolusjonshelten Ernesto "Che" Guevara henrettes i Bolivia.

Bussen ankommer Santa Clara og William forteller videre om når Ches levninger kommer tilbake til Cuba fra Bolivia hvor han ble tatt av dage i 1967. Det står mennesker på begge sider av veien hele veien fra Havana til Santa Clara. Det er langt! Vi snakker 290 kilometer!! Jeg ser det hele for meg. Det er en trist dag, men det cubanske folk er glade for at Che skal få sin egen hvileplass her på Cuba.
Monumentet er massivt. Det cubanske flagget vaier stolt i vinden ved Ches side. Inne i gravkammeret (memorial) står navnene på de som kjempet i Bolivia under hans vinger. Vi blir fortalt at noen av gravene er tomme fordi noen aldri ble funnet. En evig flamme brenner i enden av rommet. Det er rørende. Stemningen i rommet er ubeskrivelig men veldig rolig... Ved siden av er det ett museum og vi får se bilder av Che som ikke finnes andre steder. Ugjenkjennelige bilder av en kjekk argentinsk lege som viste seg og være utrolig viktig for cubansk historie. Vi tar bilde ved monumentet og får litt tid til å kikke i fred og ro før vi tar plass i bussen atter en gang. Denne gangen mot Varadero.
Ett bittelite pit-stopp på samme kafèen for de som er tørste, sultne eller tissetrengte og en times soving på bussen senere går vi igjen inn hotelldørene.. ..

Torsdag 29 november 2007. Flyturen, Dag 1, Havana.

En natt med utrolig lite søvn fordi reisefeberen har slått ut i ett akutt AD/HD-tilfelle. Jeg spinner og klarer ikke pakke. Klokka er kvart over fire på morgenkvisten og jeg blir hentet om en time av mitt reisefølge. 16 dager på Cuba med min søster og svoger. Det skal bli fantastisk!

Jeg koker kaffe. Legger fra meg telefonen etter en uventet "wake-up call". Forvirringen er igjen total og jeg er glad Cuba ligger for mine bare føtter noen timer unna. En iskald dusj og en monsterstor kopp med kruttsterk kaffe gir meg faktisk den roen jeg trenger til å gjøre ferdig pakkingen. Bikini, sommerkjoler, shorts og sandaler legges i kofferten min mens Compay Segundo inntar stua mi med sine magiske cubanske toner. Jeg har en helt spesiell følelse når det gjelder denne turen. Jeg er sikker på at Cuba er ett land jeg vil trives i. Jeg elsker Cuba allerede!

Klokka blir kvart over fem og jeg lukker kofferten, putter iPoden i håndbagasjen og skrur av kaffetrakteren.

Alt går som smurt.

Første flyturen er over og vi sitter på Murphy's pub på flyplassen i Amsterdam og koser oss med vin og øl før siste flyturen over Atlanterhavet. En kartong Camel-sigaretter, en pose ferskener, ei eske Godiva-sjokolade og ei nakkepute rikere går jeg ombord i Martinairs rute 0617 til Havana, Cuba.

Vi har oppgradert oss til "første klasse" for 49 Euro.10% mer beinplass reklamerte de med, og jeg synes synd på de som skal sitte med knærne under haka i elleve timer bak på "økonomi". Vi får utdelt eget "Home entertainment center" og kan se film og tv som det passer for oss selv. Utrolig fornøyd sålangt!

Nesten 11 timer etter at vi gikk ombord i Amsterdam stiger vi av flyet i Havana. Passkontrollen går bra men bagasjebåndet vårt er litt vanskeligere å finne. Etterhvert begynner vi å dra kjensel på trillekoffertene våre og får beveget oss med strømmen ut av ankomsthallen. Vi veksler inn godt over 900 Euro hver og klør oss litt i hodet over seddelbunken med Pesos Convertibles vi får i bytte. Litt bekymret for at vi har fått en elendig kurs for Euroene våre, praier vi en taxi som kjører oss til hotellet vårt for 25 Pesos. Hotellet vårt heter Deuville og er vel strengt tatt en del av gamlebyen i Havana. Det ligger langs Malecon som er en promenadegate langs Florida-stredet. Hotellet virker greit nok det men har kanskje verdens treigeste heis. Vi bor i 13 etasje... Vinduene på rommet gir utsikt over gamlebyen og Malecon.

Etter å ha lagt fra oss bagasjen og bytta litt klær tar vi taxi lenger opp i gamlebyen til "El Floridita", gamle stamplassen til forfatter Ernest Hemingway. Veggene er fylt med bilder av han og i hjørnet av baren sitter en fullfigur statue av han. Hver dag setter betjeningen fram en Daiquiri foran bronsefiguren. Myke cubanske toner fra husbandet ved inngangspartiet. Vi bestiller oss en Mohijto hver selv om vi selvfølgelig burde hatt oss en Daiquiri. Mohijtoen er kjempegod den. Vi suger den i oss mens Thomas kjøper seg en cigar fra den fancye eska servitøren presenterer for han. Lokalet er kjølig og vi bestemmer oss for å dra ett annet sted for å få oss noe mat. Vi ender opp i bakgården på en koselig restaurant. Grillet kjøtt av svin, kylling og okse. Salat og ris med bønner. Maten er jammen ikke verst her på Cuba...

Fredag 30 november 2007. Dag 2, Havana.

Vi har air-con på rommet men den virker bare når vi kjører den på fullt. Sengen min står rett ved siden av dette store, kalde, bråkende monsteret så jeg er glad de andre to er enig i at det er best uten. Likevel er jeg borte å putter i kontakten iløpet av natten. Våkner blåfrossen å må bort for å trekke den ut igjen. Dette gjentar seg kanskje. Ikke vet jeg, men det forundrer meg ikke. Halsen er litt lurven og jeg har hodepine.

Vi sitter ved frokostbordet halv åtte og er klar for en helt fantastisk dag. Grei nok frokost, men det har seg sånn at frokost er det beste måltidet jeg spiser, så det skal endel til for å tilfredstille meg akkurat på den fronten. Med mat i magen vandrer vi i Havanas gater. Strålende solskinn og smilende mennesker. Gamle biler og slitte bygninger. Men alt har sin sjarm. Ved enden av en park går jeg bort til en bil å spør om veien tilbake til Malecon. Vi har ett kart, men er jammen ikke sikre på hvilken vei som er opp og hvilken vei som er ned. To herlig slikke fyrer i en sennepsgul Lada svarer meg så godt de kan på en forferdelig dårlig engelsk hvor på kartet vi befinner oss og skynder seg å spørre om vi er interessert i å kjøpe sigarer før jeg får sjansen til å snu meg å kikke etter min søster og Thomas. Jeg svarer høflig "No thank you" og fortsetter i retningen han pekte.

Vi har gått ett par kvartaler og den ene slikke cubaneren i den gule Ladaen kommer løpende opp på siden av meg og spør atter en gang om vi vil kjøpe sigarer. Vi sier fremdeles nei takk og prøver å overse han, men når han ikke viser tegn til å gi seg, føyer vi oss og følger etter han inn i ei sidegate. Han kikker seg stadig over skulderen, sikkert for å se om vi er hakk i hel. Han går utrolig fort. Thomas følger på. Jeg bak Thomas og Karla bak meg. Han forsvinner inn ei dør og vi blir vinket inn samme dør av en som antageligvis ikke gjør annet hele dagen enn å stå her. De to finner frem en masse fancye esker med hundrevis av sigarer og legger de ut på bordet foran oss. Slenger ut ymse priser og både Thomas og jeg rister oppgitt på hodet. Etter å ha diskutert pris en stund og Thomas har imponert stort med sine prute-ferdigheter ender vi opp på 150 pesos for to flotte esker med Cohiba og to kartonger med Montecristo. Jeg er fornøyd! Thomas tror vi blei lurt... Ladacubaneren tar ett blikk begge veier ut inngangsdøra og sender oss ut i Havanas gater igjen.

Vi finner veien til hotellet og legger fra oss sigarene før vi tar en liten streif på Malecon. Vi finner oss en koselig restaurant. Begynner å bli noen timer siden frokost nå og selv om matlysten ikke er den beste i varmere strøk er øltørsten definitivt der! ..Bucanero og Pollo Fritte bestiller jeg. Jeg vet Bucanero er øl men helt ærlig har jeg ingen snøring på hva Pollo Fritte er for noe. Jeg holder en knapp på noe frityrstekt noe... Kylling for faen! Frityrstekt kyllig med potetchips (iallfall tilnærmet lik potetchips, litt vassne men..) salat og denne brune risen med bønner. God mat og fantastisk bra øl!! Husk: Kjøp mer Bucanero!

Vi tar turen tilbake til hotellet og flater ut på bassengkanten. Kjøper oss en Mohijto hver og bare nyter Cuba fra en litt annen vinkel...

Jeg er helt skutt og tar meg en kvil på rommet for å se om formen kommer seg litt.. Den lille cowboystrekken slo meg om mulig enda mer ut og det ble tidlig kveld på meg. Karla og Thomas kom hjem rundt midnatt etter å ha inntatt ett måltid på en såkaldt Paladares. Det er mennesker som åpner sine private hjem og serverer mat utifra en meny. Det var visst ikke så veldig imponerende. De hadde bare ett fåtall av måltidene på menyen.Men Thomas hadde kjøpt seg enda flere sigarer og var storfornøyd fordi han gjorde ett enda bedre kjøp enn sist.

Lørdag 1 desember 2007. Dag 3 Havana.

Idag har vi bestilt oss utflukt. Turistinformasjonen på hotellet suger, men etter lang venting og etter å ha fullført en ganske håpløs samtale med ikke verdens mest serviceinnstilte menneske fikk vi booket oss en tur med avreise idag, lørdag, klokka 0730. Klokka blir 10 på åtte før den store, flotte bussen kommer og henter oss. Vi er ikke så mange, kanskje 15-20 stykker deriblandt to andre norske menn. Jeg mistenker at de kan være skjeive uten at jeg egentlig fikk noen spesiell indikasjon på det. Jeg bare liker å tro sånt. Det gjør meg litt glad inni meg. Vi besøker ett "tobaccohouse" i Las Barrigonas hvor de tørker tobakk før det blir laget sigarer av det. Egentlig ikke allverdens å se. Selve huset var kult og det luktet deilig sigarlukt. I ett hjørne satt det ett par griser til oss turisters store begeistring. Utenfor hadde de boder so de solgte alskens rare knips i. Jeg handla jo selvfølgelig med meg noe her. Og jeg kjøpte postkort! Denne dama skal skrive postkort!! Beklager på forhånd til alle dere som ikke får. Kjenner jeg meg selv rett så får jeg skrevet endel, men aldri sendt noen... Jeg kjøper også meg meg noen nyrulla sigarer herfra, men er ikke akkurat henrykt over kvaliteten. De er mer som sigarillos og jeg kan suge på de til jeg blir blå i trynet uten å få noe utbytte av den overhode.

Neste stopp på turen er en tobakksfabrikk i Consolasjon del Sur hvor vi ser hvordan sigarene blir laget. Vi havner som regel bakerst i turistkøen på disse stoppene og når ikke frem for å høre hva guiden har å si før hun har slått over på spansk. Men vi får nå sett fabrikkarbeiderene sitte på utstilling bak pultene sine og rullet sigarer mens de smilte høflig til oss turister. Jeg følte meg jævli ubekvem... Ett litt grotesk museum synes jeg. Men de andre synes det var greit. Noen timer senere besøker vi "Rancho La Guabina". Dette er en av de største ranchene på Cuba og vi får historien mens vi sitter i solsteiken og jeg nyter duften av den frodige og deilige naturen rundt meg. Vi spiser en utsøkt lunch og to lokale musikanter spiller kjente cubanske melodier mens vi koser oss i ett enormt etegilde før vi igjen tar plass i bussen og fortsetter inn i Viñales Valleys. Vi stopper ved Hotel Los Jasminez som har den absolutt beste utsikten av dalen. Kjøpte litt småknips her og selvfølgelig da det var det de hadde å by på der nest etter utsikten. Videre dro vi på en liten grottevandring etter at bussjåføren hadde manuvrert oss opp den svingete veien i fjellet. Her fikk vi servert en leskende drikk inneholdende rom og veske av presset bambus. Det smakte spesielt, men godt... Litt som pappas gjæra bjørkesaft... (lang historie..) Jeg fikk og kjøpt gammeldags film til mitt Minolta-kamera som jeg fikk til konfirmasjonen. Det ligger i kofferten på hotellet. Jeg ramla over det rett før jeg reiste og tenkte det kunne bli litt artig... Vi vandrer innover i ei gammel indianergrotte. Fasinerende hvordan den er utformet inni. Vi går omsider ombord i noen små motorbåter og blir fraktet ett stykke til innover. Vel ute av hulen igjen blir vi møtt av 4-5 kvinner som selger frukt. Jeg kjøper 5 mandariner fra ei av damene for 5 pesos. Hun blir glad men spør likevel om hun kan få t-skjorta og skoene mine... Jeg kan ikke dra videre uten hverken t-skjorte eller sko og angrer som en hund på at jeg ikke puttet sandalene som ga meg gnagsår ut av ville helvete dagen før i sekken, så skulle hun gledelig ha fått dem. Siste stopp på turen er The Prehistoric Wall. Kjempemaleri på en fjellvegg malt av Gonzalez Morillo i 1960-årene. Utrolig flott men jeg merker at jeg har fått nok serverdigheter for en dag og hodet mitt klarer ikke ta imot mer kulturell informasjon idag...

Søndag 2 desember 2007. Dag 4 Havana.

En rolig dag ved bassenget. Vi avslutter kvelden med en spasertur langs promenaden mot "Hotel Nacional". Jeg har aldri sett maken til yrende liv på en søndags kveld. Alle aldre. De synger, drikker, danser, snakker og koser seg. Her møtes hele Havana ser det ut som, hver søndag klokka ti over halv åtte, her på Malecon. Jeg er målløs og fasinert. Ferden fortsetter mot hotellet. Mafiahotellet! Hotellet som har huset kjente stjerner som for eksempel Frank Sinatra i sin glanstid. Det er fremdeles flott. Jeg glir inn 1950 årene når bartenderen kledd i smoking kommer bort med daiqiriene våre. En utrolig merkelig opplevelse å sitte her å se smokingkledde amerikanere med deres pene hustruer og perfekte barn bli til urbane milleniumsturister i bermudashorts, sarronger og hippe sportsvogner... Jeg må innrømme jeg synes det er litt trist.

Mandag 3 desember 2007. Dag 5 Havana/Varadero.

Sover frempå bittelitt og spiser frokost før vi pakker koffertene våre og sjekker ut av Hotel Deauville. Vi får la bagasjen stå igjen for en liten stund så vi kan spasere litt i byen før vi setter oss på bussen mot Varadero. Vi har sett oss ut ett marked vi vil besøke iløpet av de 3-4 timene vi har til disposisjon. Vi går østover på Malecon for å prøve å finne markedet. Det finner vi ikke, men en cubaner med sigarer finner oss. Og siden Thomas leder godt over meg med antall sigarer blir vi med han hjem for å handle litt til. Jeg får det jeg vil ha: Montecristo no. 4 og Romeo y Julieta. Jeg gir 35 pesos. Thomas vil og ha flere no. 4 så vi bruker resten av ventetiden vår på å besøke leiligheter i Havana. Diverse brødre og fettere av sigarmannen. Men uten hell. No no. 4!! Vi kommer nesten for sent til bussen...

Vi er på plass. Jeg, og en fremmed, spansk og særdeles søvnig dame, i setet foran Karla og Thomas. Jeg sitter med iPoden i ørene og skriver ned dagens hendelsesforløp når det søvnige hodet til min sidemann treffer skuldra mi. Hun våkner og blir flau. Sier unnskyld og jeg smiler til henne idet jeg ser øynene hennes gli igjen nok en gang. Hodet hennes faller mot nakkestøtten og jeg skriver videre. Ett par avsnitt senere ser jeg hodet hennes komme sigende mot meg igjen. Nesetippen hennes "poker" venstre puppen min og igjen blir hun flau. Men denne gangen snur hun seg bare bort. Iløpet av to en halv time sovner hun på meg tre ganger før vi når hennes stoppested i Varadero. Rett før vårt stoppested blir vi stoppet av politiet for å ha kjørt for fort. Bussjåføren rister på hodet mens politiet skriver ut en bot til han. Vi slippes av på "Hotetur Palma Real". Bussen kjører og idet vi skal betale for safe på rommet oppdager Thomas at lommeboka hans er borte. Resepejonisten er lite behjelpelig siden vi ikke er helt sikker på hvilket busselskap vi reiste med en gang. Karla ringer turistinformasjonsdama på det forrige hotellet vårt. Hun kjenner guiden og får sporet opp bussjåføren som sier han skal kikke igjennom bussen for å se om den dukker opp... Thomas er nervøs.. Vi presiserer at han har gullhår om han får den tilbake. Ingen av oss hadde vel troen på det, men vi levde i håpet.

Telefonen ringer og bussjåføren har funnet den. Han kommer på hotellet og leverer den og får 50 pesos i finnerlønn. Dette må feires med en ørliten fest i baren!

Tirsdag 4 desember 2007. Dag 6 Varadero.

Vi ligger ved bassenget hele formiddagen. Svømmer bort i baren og drikker litt sitronlemonade og tar ellers livet med knusende ro. En spasertur på den flotteste stranda jeg noen sinne har gravd mine føtter ned i og vi kikker i souvenirboder. Vi spiser litt i buffeten og jeg skriver en hel haug av postkort ved bassenget etterpå. Ett britisk par sitter i bassengbaren. Hun er frodig, ganske så bleik og overstadig beruset. Hun klår åpenlyst på sin illeberørte utvalgte. Han drikker litt til og gir etter. Vi går mens de fremdeles har klær på kroppen og baren sakte tømmes for mennesker.

Noen drinker i baren når kvelden kommer og sovner tilfredstilt under hvite, deilige hotellaken. Mange timer ut i natten våkner jeg av at naboene våre har dyrisk vill sex på naborommet. Stønning og skriking, pulserende dunking som avslørerer aktiv sengegymnastikk om så på grensen til det ekstreme... Og nei, jeg er ikke prippen... Men gjett om jeg lurer på hvem disse naboene er!

Onsdag 5 desember 2007. Dag 7 Varadero.

Vi leier oss scootere og bestemmer oss for å se hva denne halvøya har å by på. Det går en halv time å kjøre øya til endes. Jeg er skuffa. Jeg håper liksom det skal være noe mer. Stranda er flott, hotellet er greit og menneskene er hyggelige men det gir meg en bitter chartersmak i munnen. Tilbake til hotellbuffeten og ett bad i bassenget før vi hoppet på scooteren igjen. Vi har tross alt betalt 30 pesos for full tank og moped i 24 timer. Vi skal ha skikkelig utbytte. En liten tur i streeten før Thomas foreslår at vi skal kjøre ut på "motorveien" men bensintanken min er under halv allerede. Det må være noe galt, men jeg fyller 3,1 liter før den tilsynelatende ser full ut. Det koster 3 pesos. Nå er vi alle klare og vi legger i vei. Vet ikke helt hva slags forventninger vi har, men det er faktisk ingenting som fanger vår interesse... Vi tar innover en liten grusvei og stopper ved ei oljepumpe. Olje og sukker er faktisk Cubas største inntektskilde.
Jeg blir oppmerksom på lyder som kom litt lengre borte ifra. Det høres ut som annleggsarbeid og jeg blir nyskjerrig. Jeg overtaler scooter no. 2 til å være med å se. 10 minutters kjøring senere kommer vi til en åpen plass og lyden kommer fra rett bak gresstustene. Ut av ingenting spaserer en millitærkledd, og sterkt bevæpna mann. Han ser på oss og vi er kjappe med å snu mopedene og fortsette samme vei vi kom ifra.
Vi stopper på ett lite marked og jeg kjøper det nydeligste bilde av Compay Segundo jeg noen sinne har sett. Det koster meg 25 pesos og det er det beste kjøpet jeg har gjort noen gang! Jeg kjøper også 7 sånne snodige kremmerhus de løper rundt og selger her. Vi har vært nyskjerrige på hva de inneholder siden vi ankom Cuba. Det er peanøtter inni kopipapir rullet til kremmerhus. Ei søt lita dame med ett spjelka bein får tre stykker. De er gode, men hva i huleste skal jeg med syv stykker? Thomas har gjort en avtale om å komme tilbake hit klokka halv syv for å kjøpe sin etterlengtede Montecristo no. 4.

Tilbake på hotellet bestiller vi 3 city tour for torsdagen. Det er en heldagstur til Cienfuegos, Trinidad og Santa Clara. Ei kjempehyggelig dame som har vært ute i barselpermisjon ett år hjelper oss og organisere det hele. Jeg og Karla går i baren mens Thomas drar på sigarhandling. Han kommer tilbake tomhendt. "He's been stood up! but then again it's Cuban time here..." De har jo så jævli god tid!!!

Vi spiser middag på pizzarestauranten på hotellet. "La Piazza"! Karla spyr mens vi sitter med bordet. Jeg sliter med mavesjau hele kvelden og natten. Men pizzaen smakte godt den!